(Norwegian) Om Yytringsfrihet og Menneskerrettigheter
Introduksjon
Vi har nå kommet til august og Bjørnsonfestivalen er i gang. Under årets festival møter vi fribyforfattere fra flere land, og jeg skal snakke om landet jeg kommer fra. Benin er et lite land som ligger i Vest-Afrika mellom Nigeria i øst og Togo i vest. Som flere land i Afrika, ble Benin selvstendig i 1960. Men i 1972 tok en militær-sosialistisk regjering over det politiske og økonomiske livet. Det nye, brutale systemet kom som et sjokk på folket. Arbeids- og sosialdepartementet lagde nye lover. Regjeringspolitiet arresterte mange unge ledere. Med introduksjonen av Glasnost i 1989, organiserte den katolske kirken og flere utenlandske organisasjoner et stort, nasjonalt møte. Det oppsto en stor konflikt mellom Benins myndigheter og folket. Med støtte fra katolske biskoper talte unge intellektuelle for menneskerettighetene. Journalister forlangte ytringsfrihet, frarøvet dem i 19 år av regjeringen.
Jeg skal snakke om og analysere tiden under og etter kolonialiseringen.Benin ble selvstanding i 1960, hvordan det er å være fagforeningsmann om Arbeidsdepartementet i Benin. Og selvsagt hvordan har vi snakker om menneskerettigheter.Til slut vårt taller kan glemme ikke ytringsfrihet i Benin.
1. Tiden under og etter kolonialiseringen
Jeg kaller tilbake Dahomey vart Benin siste navn før 1975 hvor Dahomey ble BENIN fra 3o november 1975. Tiden under og etter kolonialiseringen i Benin vart kongerike (fra 1727) av forjellig krig mot kingdomene rundt Benin. Det er usedvanlig variet sosialt fenomen og Benin finner organisert seg som kongerike…Under kolonialiseringen, det vart ikke geriljakrigere men militære metoder basert på beninkvinene… Benin vart delet på fem kongerigen: denne fra Porto – Novo, andre fra Abomey, andre fra Savi, andre fra Allada, og andra fra Maxi. Når Benin ble kolonisert på Portugal i 1582, Porto- Novo Kongerigen bryter mot Portugal militær.Men når Frankrikke militær kommer fra Dakar i 1882, Kongen Behanzin bryter mot Frankkrike General Dodds…Under kolonialiseringen, kjønnroller vart bestemmet…
Den Beninske nasjonalisme begynte med de første fiendtlighetene mellom franskmenn og beninere, og har aldri helt forsvunnet.
Koloniperioden fra 1725 ( sytten tjuefem) til 1960 ( nitten seksti) var likevel en historisk fase hvor denne undertrykke nasjonalismen ikke kunne uttrykke seg på andre måter enn ned opprør.
Nye historiske forhold vil gi det status som revolusjon.
Hva har vart grunnen til denne revolusjonen?
Rystelesene fra den andre verdenskrig og konvekvensene av den vekte opp en sterk trang til opprør.
Mye mer enn i første verdenskrig kom Benin denne gangen i kontakt med hele verden, gjennom Frankrike.Tvangsinnkalling av Beninere til Frankrike for å kjempe for det som de den gang kalte fedrelandet eller moderlandet mot Tyskland, var en andedning til å oppdage brutaliteten til den hvite mannoppdage barbaren bak keiserens maske.
Når noen beninere nektet kategorisk å slutte seg til Fronten i Europe, nølte ikke den hvite koloniherren med å torturere og drepe.
Mellom alle de beninere som mistet livet, var det mange helter.
De beninske soldatene var aktive medbyggere av den afriskanske frigjøring i troppene som franskmennene kalte ” Senegalese Skuttere” ( Tirailleurs Senegalais ).
Vi hadde dem som ble slutet i krigens gru og fikk sin grav i den kalde jord i nord. Men vi hadde dem som kom tilbake, mange lemlestet, og av disse var det noen som tok aktivt del i politisk arbeid på høyt plan.
På hele det Afrikanske kontinent kunne en notere en oppsving i nasjonalisme.
I Benin var det sterke føleser mot franskmenn og Frankrike.Hatet hadde utløst en sort logisk bevisføring som angrep kolonialismen sine grunnvoller.
Tvangsrettering av unge beninere, rekvisisjoner, tvangsarbeid, skatter av alle slag fulgte etter hverandre. De franske jordeierne nøtte ikke med å massakrere disse som krevde sin rett.
Situasjoner var så alvorlig i Benin like etter krigen at hungersnøden herstet og de fattigste hadde bare gamle kornsekker å kle seg i.
Og Frankrikke forlangte endra mer Krigsimmsats: koloniene skulle samle inn pengen og sende til Frankrike for å bygge landet opp i gjen.
Like etter den 2. verdenshrigens slutt var det noen intellektuelle som samlet seg for å stifte politiske partier, slik som de hadde sett i Frankrikke.
Disse partiene kunne ikke love et dristig sosialt program, som for eksempel kvinners stemmerett, sosial trygghet og så videre ettersom parlamentsmedlemmene eller deres fullmettiger var til stede ved debattene i Frankrike. På tross av at det var forbudt av kolonimaktene, så var det initiativ – takere som dannet ( fagforningen) grunnla viktige organisaajonen til de intellektuelle i Benin. Denne kategorien, følsom for de generelle problemene, skulle senere bli naturlige tolker og katalysatorer for de forhåpninger som fantes i den beninske befolkning.
Men disse to viktige bevegelsene var nøye overvåket av de fransk kolonimyndughetene som ikke nølte med å bruke makt og tortur for å få av veien den og den lederen av ulike grupper.
Man kan ikke overvurdere rollen til disse fagforeningene når det gjelder oppsvinget av nasjonalismen i Benin.
All analyse av kolonifenomenet når det gjaldt rådende økonomi førte motstandsgruppene til å ikke nøye seg med overfladiske krav angående arbeidsforhold, men å sette fingeren på det som var roten til alle vanskelighetene, nemlig selve kolonisystemet.
Det møttes beninerne med forfattere fra Antillene og Madagaskar i en spirituell karavane på marsj mot det lovede land – som ikke var noe annet enn forsvaret av deres eget fedreland.
Dessuten, eller som Negritude – bevegelsen vokste i omfang grep de intellectuelle anledningen til å kjempe i mot okkupantene som var ingen andre enn Frankrike.
Disse intellektuelle har bidratt til å vekke bevisstheten i europiske miljø om den afrikanske situasjonen.
Inntil da hadde de ikke halt noe kjemskap til forholdene.
