(Norwegian) Et dikt
Jeg fornektet min kultur
Som dahomeyaner ble jeg deportert til Amerika
Min familie ble tilintetgjort med spyd.
Mitt avkom spredt for alle vinder,
Solgt som varer med de andre,
Og samlet i arbeidskorps
Uten kulturelle hensyn
Og etnisk tilhørighet.
Jeg antok mine herrers språk
Det var da jeg glemte å snakke med forfedrene
Slaveeiere.
Ser dere hvor dere har ført meg hen fra deres hull!
Forandringen som gikk upåaktet hen
Drepte våre foraktede, nakne språk.
For den hvite var det raut
Kommunikasjon mellom dyr
I tidens løp er selv fuglers kurring mer verd.
Fordi den hvite skjøv meg med staur
Fornektet jeg forfedrenes gamle kultur
Med kulturelle stjernetegn.
Den hvite prentet i meg hvit kultur.
Jeg kjenner ikke lenger Afrikas kultur
Kun deres kultur, det sier jeg oppriktig.
De overskar min levende og sunne tradisjon
Som bevisstgjorde brødrene mine om sin enhet.
Språk har jeg lært meg i fiendskap.
Jeg er diasporaens barn av mindretallet.
Nå da jeg gledesløs har deres skole
Krever jeg min kulturelle arv
Men på dette kulturområdet
Hånet Tobira forbrytelsen mot menneskeheten
Under andre himmelstrøk ville hun bli kronet med Nobelpris
For hos den hvite går ordet alltid foran bildet
Men ved hennes kraft og stridslyst
Ville man finne denne dristige negerkvinnen med alderen,
Skjønt det er hennes mot som gjør at algeriere, armenere
Kan juble ved tanken på erindringsplikt uten innsats.
Femti år etter fikk jødene brorparten
Av holocaust i mengdekrigen
Hvorfor ikke de andre?
