ICORN Guest Writers Speak Out

Jeg fornektet min kultur

by Gilles Dossou-Gouin

Som dahomeyaner ble jeg deportert til Amerika

Min familie ble tilintetgjort med spyd.

Mitt avkom spredt for alle vinder,

Solgt som varer med de andre,

Og samlet i arbeidskorps

Uten kulturelle hensyn

Og etnisk tilhørighet.

Jeg antok mine herrers språk

Det var da jeg glemte å snakke med forfedrene

Slaveeiere.

Ser dere hvor dere har ført meg hen fra deres hull!

Forandringen som gikk upåaktet hen

Drepte våre foraktede, nakne språk.

For den hvite var det raut

Kommunikasjon mellom dyr

I tidens løp er selv fuglers kurring mer verd.

Fordi den hvite skjøv meg med staur

Fornektet jeg forfedrenes gamle kultur

Med kulturelle stjernetegn.

Den hvite prentet i meg hvit kultur.

Jeg kjenner ikke lenger Afrikas kultur

Kun deres kultur, det sier jeg oppriktig.

De overskar min levende og sunne tradisjon

Som bevisstgjorde brødrene mine om sin enhet.

Språk har jeg lært meg i fiendskap.

Jeg er diasporaens barn av mindretallet.

Nå da jeg gledesløs har deres skole

Krever jeg min kulturelle arv

Men på dette kulturområdet

Hånet Tobira forbrytelsen mot menneskeheten

Under andre himmelstrøk ville hun bli kronet med Nobelpris

For hos den hvite går ordet alltid foran bildet

Men ved hennes kraft og stridslyst

Ville man finne denne dristige negerkvinnen med alderen,

Skjønt det er hennes mot som gjør at algeriere, armenere

Kan juble ved tanken på erindringsplikt uten innsats.

Femti år etter fikk jødene brorparten

Av holocaust i mengdekrigen

Hvorfor ikke de andre?

by Gilles Dossou-Gouin

Introduksjon

Vi har nå kommet til august og Bjørnsonfestivalen er i gang. Under årets festival møter vi fribyforfattere fra flere land, og jeg skal snakke om landet jeg kommer fra. Benin er et lite land som ligger i Vest-Afrika mellom Nigeria i øst og Togo i vest. Som flere land i Afrika, ble Benin selvstendig i 1960. Men i 1972 tok en militær-sosialistisk regjering over det politiske og økonomiske livet. Det nye, brutale systemet kom som et sjokk på folket. Arbeids- og sosialdepartementet lagde nye lover. Regjeringspolitiet arresterte mange unge ledere. Med introduksjonen av Glasnost i 1989, organiserte den katolske kirken og flere utenlandske organisasjoner et stort, nasjonalt møte. Det oppsto en stor konflikt mellom Benins myndigheter og folket. Med støtte fra katolske biskoper talte unge intellektuelle for menneskerettighetene. Journalister forlangte ytringsfrihet, frarøvet dem i 19 år av regjeringen.

Jeg skal snakke om og analysere tiden under og etter kolonialiseringen.Benin ble selvstanding i 1960, hvordan det er å være fagforeningsmann om Arbeidsdepartementet i Benin. Og selvsagt hvordan har  vi  snakker om menneskerettigheter.Til slut  vårt taller kan glemme  ikke  ytringsfrihet i Benin.

1.       Tiden under og etter kolonialiseringen

Jeg  kaller tilbake  Dahomey vart Benin siste navn  før 1975  hvor  Dahomey  ble BENIN fra 3o  november 1975. Tiden under og etter kolonialiseringen  i Benin  vart kongerike  (fra  1727) av  forjellig krig mot kingdomene rundt Benin. Det er usedvanlig variet sosialt fenomen og Benin finner organisert seg som kongerike…Under kolonialiseringen, det vart ikke  geriljakrigere men militære metoder basert på  beninkvinene… Benin vart delet på fem kongerigen: denne fra Porto – Novo, andre  fra Abomey, andre  fra Savi,  andre fra Allada, og andra  fra  Maxi. Når Benin  ble kolonisert på Portugal  i 1582, Porto- Novo  Kongerigen bryter mot Portugal militær.Men når Frankrikke  militær  kommer  fra Dakar i 1882, Kongen Behanzin bryter mot Frankkrike General Dodds…Under kolonialiseringen, kjønnroller  vart  bestemmet…

Den Beninske nasjonalisme  begynte  med  de første  fiendtlighetene mellom franskmenn og beninere, og har aldri helt forsvunnet.

Koloniperioden fra 1725 ( sytten tjuefem) til 1960 ( nitten seksti) var likevel en historisk fase  hvor  denne  undertrykke nasjonalismen ikke  kunne  uttrykke  seg på andre  måter enn ned  opprør.

Nye  historiske forhold  vil gi det status som revolusjon.

Hva  har  vart grunnen til  denne revolusjonen?

Rystelesene fra  den  andre  verdenskrig og konvekvensene av  den  vekte opp en sterk trang til opprør.

Mye mer enn i første verdenskrig kom Benin  denne  gangen i kontakt med hele  verden, gjennom Frankrike.Tvangsinnkalling av Beninere til Frankrike for å kjempe for det som de den gang kalte fedrelandet eller moderlandet mot Tyskland, var en andedning til å oppdage brutaliteten til den  hvite mannoppdage barbaren bak keiserens maske.

Når noen beninere nektet kategorisk å slutte  seg til Fronten i Europe, nølte ikke den  hvite koloniherren med  å torturere og drepe.

Mellom alle de beninere som mistet livet, var det mange helter.

De beninske soldatene var aktive  medbyggere av  den  afriskanske  frigjøring i troppene som  franskmennene kalte ” Senegalese Skuttere” ( Tirailleurs Senegalais ).

Vi  hadde dem som ble slutet i krigens gru og  fikk sin grav i den  kalde jord i nord. Men vi hadde dem  som  kom tilbake, mange  lemlestet, og av  disse var det noen  som tok aktivt del i politisk arbeid på høyt plan.

På hele det Afrikanske kontinent kunne  en  notere en  oppsving i nasjonalisme.

I Benin var det sterke føleser mot franskmenn og Frankrike.Hatet hadde utløst en  sort logisk bevisføring som angrep kolonialismen sine  grunnvoller.

Tvangsrettering av  unge beninere, rekvisisjoner, tvangsarbeid, skatter av  alle slag fulgte etter hverandre. De franske jordeierne nøtte ikke  med  å massakrere disse som krevde sin rett.

Situasjoner var så alvorlig i Benin like etter krigen  at hungersnøden herstet og de  fattigste hadde bare gamle kornsekker å kle seg i.

Og Frankrikke forlangte  endra  mer  Krigsimmsats: koloniene  skulle  samle inn pengen og sende til Frankrike for å bygge landet opp i gjen.

Like etter den 2. verdenshrigens slutt  var det noen intellektuelle som samlet seg for  å stifte politiske partier, slik som de hadde sett i Frankrikke.

Disse partiene kunne ikke love  et dristig sosialt program, som for eksempel kvinners  stemmerett, sosial trygghet og  så videre ettersom parlamentsmedlemmene eller deres fullmettiger var til stede ved debattene i  Frankrike. På tross av at det var forbudt av kolonimaktene, så var det  initiativ – takere som dannet ( fagforningen) grunnla  viktige  organisaajonen til de intellektuelle i Benin. Denne  kategorien,  følsom for  de generelle problemene, skulle senere bli naturlige tolker og katalysatorer for de forhåpninger som fantes i den beninske befolkning.

Men disse to viktige bevegelsene var nøye overvåket av de  fransk kolonimyndughetene som ikke nølte med å bruke makt og tortur for å få av  veien  den  og den lederen av ulike grupper.

Man kan ikke  overvurdere  rollen  til  disse  fagforeningene når det gjelder oppsvinget av nasjonalismen i Benin.

All analyse av kolonifenomenet når det gjaldt rådende økonomi førte motstandsgruppene  til å ikke nøye seg med  overfladiske krav angående arbeidsforhold, men å sette fingeren på det som  var roten til alle vanskelighetene, nemlig selve kolonisystemet.

Det møttes beninerne   med  forfattere  fra Antillene og Madagaskar i  en spirituell karavane på marsj  mot det lovede land – som ikke  var noe  annet enn forsvaret av deres  eget fedreland.

Dessuten, eller som Negritude – bevegelsen vokste i omfang grep de intellectuelle anledningen til  å kjempe i mot okkupantene som var ingen  andre  enn Frankrike.

Disse intellektuelle har bidratt til å vekke bevisstheten i  europiske miljø om den  afrikanske  situasjonen.

Inntil da  hadde de ikke halt noe kjemskap til forholdene.

by Gilles Dossou-Gouin

Kjære Venner,

Jeg er spesielt glad for at kvinner som er kommet fra forskjellige land er til stede her ved denne minnesamlingen. Kjære søstre fra hele verden – fortell deres medsøstre om forfatternes store glede over å se dere engasjert i tiltak for å fremme fred og utvikling i fattige land. Her i parken på Romsdalsmuseet har denne samlingen en spesielt betydning . Det er sekstien år siden Nagazaki ble bombet . Jeg står sammen med dere og med de millioner av kvinner som minnes den fryktelige hendelsen. Og jeg oppmuntrer deres ønske om å gi en ny impuls til freds – aksjonen for å støtte retten, som barn, menn og kvinner har til å leve og vokse i verdighet.

Jeg støtter dere også i arbeidet for kvinners frigjøring. I årenes løp har Soroptimist – klubbene blitt implantert i alle verdensdeler. Kontinuiteten og utbredelsen av dette arbeidet hviler på en utholdende tro til tusenvis av kvinner som har vært flinke og fornuttige lærere.De har hatt tillit til den sjenerøsitet og tilgjengelighet som fins hos lokale kvinner, og har engasjert disse i Soropotimist – bevegelsen. Og hvordan kan vi la være å få tram i lyset disse som har visst å vie hele sin storhet som kvinner til den filantropiske ånd ? Men jeg vil også forsikre dere om – dere som er ansvarlig for Soroptimistene – at denne koperasjonen av kvinner er uerstattelig for vår verden. For når det gjelder ulykken til så mange barn, kvinner og menn, så er man fristet til å spørre seg selv :

Vil de møte kjærligheten her på vår jord ?

Den enorme nød og fortvilelse tvinger oss til å slå alarm.

Hvor er kjærligheten til de mennene som blir nektet retten til å leve?

Til de barna som er drept eller lemlestet?

Til de kvinnene som man fengsler eller utnytter kommersielt?

I går var det Hiroshima og Nagazaki, I dag , Libanon, Palestina er de disse nye kriger har kastet ut på veien til eksil.De som en har gitt våpen i hendene.

Hvor er kjærlighten til dem som har fått familien splittet og ødelagt?

Hvilket håp er det for de unge som er sperret inne i materialisme og fratatt oppvåkning og innvielse til et moralsk og religiøst liv.

Foran de tusenvis av sår som en hører om her og der, hvem arbeider for å helbrede dem? Et navn synes å passe : SOROPTIMIST.

Overfor dramaene til Hiroshima og Nagazaki, - i går og i dag, - har dere virkelig inkludert fredens dimensjon i deres menneskelighet. Uten å lege all urettferdighet, har dere i hvertfall ikke tillatt den å bli verre, og dere har gitt utviklingen de sjansene den har bruk for, på tross av de begrensede mulighetene dere har. Det holder ikke med taler, det må gjøres konkrete handlinger. I stillheten til kirkegårdene rister dere apatien til den lokale og internasjonale opinion.

Mennene tenker ikke på fred når krigen er innen rikkevidde. Kampene langt borte, særlig når de varer lenge, stiller de seg likegyldige til. Men dere, - tragediene til Hiroshima og Nagazaki får dere til å bevisstgjøre mennene, - til å kalle fram den sosiale- fantasi og til å holde oppe fredbevegelsen. Det gjelder nemlig ikke bare å oppnå våpenhvile, men også en fred mellom menneskenes hjerte. I trofasthet til budskapet om fred vil deres forkunnelse kalle på de voksne som styrer folk og land. Den vil på peke storheten og de hellige ved et menneskerliv. Til de frustrerte gir dere vann. Til de ulærde gir dere bøker. Til de husløse ødsler dere med omsorg. Dere gir opplæring til kvinner og gir melk og vann til barna .

Kjære søstre, Ved denne minne markering for det grusomme som hendte den sjette august 1945 ( nitten førti fem ) , gir jeg mine varmeste oppmuntringer til presidenter, ledere og inspiratorer i Soroptimist–bevegelsen verden over. I visshet om at arbeidet deres er verdsatt : rop på alle kvinner og be dem om å samarbeide i bønn og offer for det filantropiske arbeidet til Soroptimistbevegelsen verden over.

Jeg behov dere et ønske spesielt kjørt, det at oppvåkning av kvinner til deres rolle som aktive vitner om barnhjertighet blir en gnist til et kall om å vie seg til enda større tjenester for å redde menneskeheten ,kvinnerrettehen, barnrettehen i Midtøsten.

Gilles DOSSOU – GOUIN Molde Fribyforfatter